Konsert: Single Unit + Donna Summer, Landmark, 1.8.2004
Veien mot toppen er vanskelig. Timing betyr alt.
Vorspiel er vitenskap. Man bør bruke hele formiddagen på planlegging og oppkjøring. Spise riktig. Ikke for tungt, ei heller for lite. Sove, ikke så mye at man blir ettermiddagsdorsk, men heller ikke så lite at man risikerer å bli sliten på nachspiel. Det viktigste er selvsagt allikevel hvordan drikkingen skjer. Man bør starte hardt, gjerne sitte i stillhet og systematisk og mekanisk drikke ting man egentlig ikke liker, men som har vist seg å legge gode grunnlag for flyt. Type portvin. Denne fasen er kritisk. Feilsteg her forsurer alt. Når man har lagt det nødvendige grunnlag begynner finslipingen av rusen inn mot konsert. Det handler om å slippe og dra. En mulig fasit: Øl øl drink øl øl vin øl øl vin, øl, drink, drink. Breakbeats. Sol. PJ Harvey go to hell. Er grunnlaget godt har man slingringsmonn. Hvis ikke blir alt en kamp. Med det ideelle opplegg og den prikkfrie gjennomførelse flyter man til konsertlokalet.
Suksessen på veien til toppen avhenger også av at ting skjer riktig andre steder. Man er avhengig av samsvar mellom vorspiel og konsert. Og det er her det normalt skjærer seg. Jeg har sett dobbelt blant dressbekledde samtidsmennesker. Perfekte vorspielgjennomføringer tvinges i bur i møte med konserter som ikke er hva de skulle vært. Dette er de brutale joykillers. Dem er det mange av.
2 av 5 vorspiel er perfekte, 1 av 5 konserter er det. Timing blir således avgjørende. Ett av de to perfekte vorspielene må møte den ene perfekte konserten. Dette skjer kanskje en eller to ganger i året. Dette skjedde på Single Unit + Donna Summer.
postet
av Øivind Godal 12/14/2004
|
|