Lasse Marhaug and Franscisco López treated us all to this wonderous trollofon no. 8 last year. Now it is ready for download and streaming.

But, what the heck is a Trollofon? You may wonder. If you want a dissertation on the topic click here. In short it is chamberelectronica concertante where a vintage Skoda 9Tr - Tbus is soloist. The Trollofon started as a project with one single goal - we wanted to open the ears of the municipal politicians and save the last trolleybusroute of Northwestern Europe. The contiuation of the Trollofons depended upon our success...

Check out the sight and sounds of the wonderful Skoda trolleybus in this interactive point and click presentation.

Contact:

JavaScript must be enabled to display this email address.

Music this month chosen by Espen S. Eide (phonophani, alog). A mix of music that have dropped into the pilota.fm mailbox recently. Here is the tracklist.

The crew from the boutique still spins those records from the techno underground.
Boutique Electronique - the 90's special edition
Boutique Electronique 6
Boutique Electronique 5
Boutique Electronique 4
Boutique Electronique 3
Boutique Electronique 2
Boutique Electronique 1

Pilota reporter Nicholas H. Møllerhaug engages his victims in strange, ever unexpected, associative conversations.
Kim Cascone
Francisco Lopez & Lasse Marhaug
Reynolds
The Ekko festival



DVD: Nor Noise
Dj Rupture
Electric company
IO
Knifehandchop
Konsert: Single Unit / Donna Summer
Mouse on Mars
Ost & Kjex
Shitmat
Toy
The reviewed music may also be heard in the Boutique Electronique shows.
Older reviews may be read here.

Donna Summer This Needs to Be Your Style (Irritant)
Amerikanske Donna Summer gjør det samme som flere av sine samtidige landsmenn. Han opererer med fragmenter av det som en gang kanskje har vært, og som kanskje også fortsatt burde være, noe helhetlig. Dette resulterer i en myriade av galskap – utgivelsen blir en fråtsing i mer eller mindre bearbeidede samples som i større eller mindre grad settes inn i sammenhenger. Fordelen med en slik innfallsvinkel tilhører utvilsomt kategorien ”interessant.” Sekvenser av samplemessig provokasjon kan sjelden bli kjedelig. Man kommer nemlig neppe lenger fra repetisjon og dvelende oppbygning enn det man gjør hos Donna Summer. Mangfoldet av objekter for interesse blir større her enn ved musikk hvor man meget sterkt mistenker hva som vil skje i den siste 1/3 av en låt på grunnlag av de første 2/3.
Men det er vel kanskje ikke helt slik musikkopplevelsen fungerer. Dens forankring i nostalgi og hormoner kan gjøre overraskelser unødvendige. De kan til og med anses som plagsomme. Fragmenteringen minner meg om hvorfor frijazzen, for meg, aldri var annet enn en babyhippies forsøk på å legitimere batikk og briller. For det er nemlig popen som dør hos Donna Summer. For meg står således musikken verken til alkohol eller discman. I det enkeltpartier gjør noe for meg, forsvinner de. Jeg møter dem aldri igjen. Men jeg savner dem heller ikke. Vi får nemlig aldri tid til vennskap.
Øivind Godal

Martin Horntveth Skull EP (Smallown Supersound)

Det er få, om noen, som kicker meg mer enn Horntveth live. Det er derfor litt skuffende når når det samme ikke kan sies om hans utgivelsenr. Dette betyr ikke at jeg misliker dem. Snarere handler det om at den Horntvethske liveopplevelse gir meg så utrolig mye.
Man skal selvsagt akte seg vel for å måle breakbeat i hardhet. Men jeg kan vanskelig nekte for at dette skjer. Jeg har ved flere anledninger tenkt at album er gode fordi de er harde. Man kommer til et punkt der man må overgi seg til det strukturerte og høye tempo på en måte som neppe skjer andre steder enn i den meget harde breakbeat. Og det er her jeg mener forskjellen mellom Horntveth på scene og Horntveth på cd finnes. Utgivelsene preges nemlig delvis, og jeg understreker delvis, av former for kjedelig rytmestrukturering, ikke ulikt det typiske Warp-menneske. Det er mulig jeg lures av kraftige lydanlegg, helg og omfattende vorspiel. Det er mulig jeg ikke gjør det. Horntveth er allikevel min beste norske venn. Uansett hvor jeg hører ham.
Øivind Godal

Venetian Snares Find Candace (Hymen)

Venetian Snares har en ting for albumtrilogier. Etter å ha fullført en trilogi, med varierende resultat, på Mike Paradinas Planet Mu, tar han nå opp igjen tråden fra det legendariske Doll Doll Doll. Doll Doll Doll er utvilsomt et av musikkhistoriens mest sentrale album, og å legge dette som første utgivelse i en trilogi forplikter. Og det skal med en gang være klart at Find Candace sjelden måler seg med Doll Doll Doll. Selvfølgelig gjør det ikke det. Minst like interessant er det allikevel at det faktisk ikke befinner seg langt unna. I mine ører er Snares best i det han tydeligst integrerer elementer fra tradisjonell hardcore og drum´n bass, og det er i henhold til dette Doll Doll Doll og Find Candace skiller seg fra Planet Mu-trilogien. Det er når Snares skaper groove, samtidig som han stiller spørsmål ved groove, at han slår hardest. For det handler om å slå hardt hos den gode versjon av Venetian Snares. Dette avhenger nok mye av den tradisjonelle drum´n bass bassens evne til å binde ting sammen. Det er denne bassen som gjør at jeg føler meg så pinlig kul der jeg befinner meg mellom hodetelefoner. Jeg er en konge i det jeg kjøper bananer på Rema 1000. Ingen kan røre meg. Ingen. Menneskene rundt meg blir stakkarslige, selv om de er pene og i fellesskap. Hadde man klart å føre med seg et snev av dette Venetian Snarske landskap ellers i livet, er jeg sikker på at alt ville gått bra. Gi meg caps. Gi meg hette. Gi meg en god runde kjemisk kastrering. Teknogutten kommer hjem hos Venetian Snares. Teknogutten innser at blomster dør uansett.
Øivind Godal

Cdatakill Paradise (Ad Noiseam)

Å produsere et dobbeltalbum bør være vanskelig. Det bør være vanskelig å bidra med nok materiale, det bør være vanskelig å holde fokus over den periode et dobbeltalbum krever.
Cdatakill har her lagd et dobbeltalbum uten særlig tanke på disse kriterier. Jeg har en sterk mistanke om at hans samlede, og da mener jeg samlede i ordets absolutte forstand, produksjon i den senere tid befinner seg på Paradise. Å kalle det ”produksjon” blir i denne sammenhengen muligens å overdrive. Det vil nok være mer korrekt å si at ”her finnes alt han har tatt i.” For kvaliteten på dette albumet et ytterst varierende. Flere av låtene høres ut som utklipp fra middelmådige jammer på middelmådige dager. Dette resulterer blant annet i runking med strykere og gotiske kor - eller rettere sagt - synther som forsøker å etterligne sådanne.
Albumet har absolutt sine friske øyeblikk. Man får de obligatoriske skitne breaks, og selv om synthene som ligger på disse er grelle, kan man tidvis hevde at Cdatakill her er inne på noe fint. Men den voldsomme mengden materiale fører meg inn i likegyldigheten. Jeg har ikke nerver til å sitte gjennom de betydelige mengdene med musikk uten retning, begynnelse eller slutt. De svake partiene drar ned de sterkere. Det er sjelden et godt tegn når det er cd-formatets lagringskapasitet som avgrenser et album. Man aner ugler i mosen i det en låt slutter uten at den slutter. Cdatakill er langt fra moden for et dobbeltalbum.
Øivind Godal

Dag Are Haugan: 9 Solitaires

I 1998 ga den glimrende labelen Myke Droner ut en 7” med Dag Are Haugan. En liten utgivelse jeg må innrømme at jeg nesten har spilt i stykker. A siden inneholdt en luftreise gjennom gitarer, tapes, støvete klang og båndekkoer. B siden var et ikke mindre stødig stykke musikk – men denne gang laget i samarbeid med Espen Sommer Eide. Samme år ga de to ut sin først utgivelse som Alog – en for lengst utsolgt 10”.
Etter syvtommeren har det vært helt stille fra Haugan som soloartist – helt til i fjor. 2002 så utgivelsen av en LP’en ”9 Solitaires” på det Belgiske selskapet (K-raa-k)3. Fem år etter forrige utgivelse. Dessverre druknet utgivelsen litt her hjemme i støy fra mye annet babbel, slik at altfor få vet om utgivelsen. Det er veldig synd for vi snakker her om en liten skatt av en plate!
De som kun kjenner Dag Are fra Alog, blir nok litt overrasket av platen. Det er mindre elektronikk her enn i Alog, og mye mer gitarerskurr, mye mer droner og mye mer ambient. Min først assosiasjon er at Haugan låter som en kombinasjon av My Bloody Valentine og Biosphere. Han passer iallfall veldig godt inn i My Bloody Valentines ”the not quite really there sound” ideal. Musikk uten kropp.
Platen er bygget opp av en serie tilstander mer enn en serie låter. Rytmeløse lydmasser som svever sakte mot øret. Sporet ”Solitaire 4” bryter opp svevingen med hjemmekoselige lyder av blås, vokal, akustiske gitarer og bjeller. Det ligger også spor av melodiske snutter på flere av låtene. Haugan pakker lyden i så mange lag at jeg aldri mister interessen, det er hele tiden ny lyd og nye lag å forholde seg til som lytter. ”9 Solitaires” er en helstøpt platen av en artist med en svært markant signatur. La oss håpe det ikke går like lang tid til neste utgivelse.

- Andreas Meland

The noise is all in your head cd (Gold Soundz)
 
Det kommer mye spennende fra ”undergrunnen” i Stavanger/Sandnes om dagen. Sindre Bjerga er involvert i mye av det. På nittitallet var han mannen bak den gullbra fanzinen Gold Soundz, og han hadde mer enn en finger med i den eksentriske Fibo-Trespo spilledåsen.
I 2000 gjenoppstod Gold Soundz, men denne gang som label. En ganske hemmelig og liten en, men med svært spennende utgivelser fra bl.a. The Machines, Avarus, Kjetil D Brandsdal og Fibo Trespo.
Forhåpentligvis vil denne samlecd’en være litt av en døråpner for Gold Soundz labelen - alt ligger iallfall til rette for det. – Det er jo ikke hver dag det kommer norske samleplater av dette kaliberet opp til overflaten. 17 spor med norske og internasjonale størrelser side om side. Thurston Moore, Noxagt, Volcano The Bear, Neil Campbell, Oren Ambarchi og Lasse Marhaug bare for å nevne noen få. Det er nesten så en mister pusten.
Jeg pleier vanligvis å ha litt problemer med samleplater, men denne er av den godartede typen. Minimalt med fyllstoff her gitt.
La meg skippe kjapt gjennom platen for deg:
Platen åpnes på nydeligste vis av australieren Oren Ambarchi. Det låter som gitar og xylofon matet gjennom en pc, veldig nedpå sak det her. Fantastisk! Etterpå bærer det rett inn i nordmannen Continental Fruits synthifiserte drømmeverden. Litt under pari fra hans side, men ingenting å skamme seg over. Det kan virke som om Thurston Moore spiller på en gitar katta hans har dratt med seg inn på tredjesporet ”Electronicum”. Konsist og knivskarpt fra vår venn i New York. OJN har jeg ikke hørt om før. De leverer i alle fall en helt på det jevne regntung elektronikalåt. Trommelydene på låten fikk det til å rykke litt i skippefingeren, men den tar seg grundig opp etter hvert. Sindre Bjerga/Anders Gjerde leverer varene med ”Cold Storage”. Friskt og strukturert. Skrotjamming, riffing og atmosfæriske metallstrykere. Musikk i noenlunde samme landskap som 7” de har ute på den tyske labelen Tonschacht.
Allestedsnærværende Noxagt stiller med en live-i-øvingslokalet versjon av Cockburn som låter hissigere og ondere enn Jon Alvheim. Jeg sier ikke mer. Lasse Marhaug på sin side leverer et litt halvveis spor med ”Stink Tape”. Digitalskurr ,melodisk feedback, bulldozerstøy, og lyddesign til den store gullmedaljen. Klarer ikke helt å sette fingen på hvorfor, men dette sporet gjør det ikke helt for meg. Volcano The Bear har jeg aldri hørt før. For en overraskelse! Denne engelske kvartetten blir jeg visst nødt til å sjekke ut. ”They all flock to Kevin” er magisk helakkustisk folkimpro jeg aldri har hørt maken til før. Komplett med mumloperavokal.
Neil Campbell er kanskje mest kjent for sine eskapader med dronebandet Vibracathedral Orchestra, men han er også en ekstremt produktiv soloartist. Låten hans ”Batley Neon City” er nok favoritten min på denne samleren. Dronemusikk som rister som et hjemmelaget romskip på vei ut i et vennligsinnet verdensrom. Det er så en håper det aldri skal ta slutt. Lover herved å kjøpe at jeg kommer over med Neil Campbell neste gang jeg får studielån.
Rats With Wingsleverer ganske flott og ganske rytmisk støymusikk som dessverre ender litt opp i dusinvarenes hjemland. ”Get on the wifetrain” med The Wife Contact er en fin liten sak, ingenting å si på det. Piano, trommer og bass. Hvem er de? Skulle gjerne hørt mer!
Neil McKay aka If you meet your anti-self don’t shake hands er enda et nytt bekjentskap for min del. Elektronisk drodling oppå et straight bandkomp. Luftig og lett. Sjeldent tilforlatelig musikk. Engelskmannen Dylan Nyoukis stiller opp med kjøkkenbords konseptualisme på ”Not black enough?”. En ensom feedbacktone blir avbrutt av en svensk stemme: ”han har en läksjon i matematikk”. Velvel. Ikke helt min kopp te. Jeg faller litt av lasset på denne.
Julian Bradleysin ”Oath Athlete” er en en kort støydrone affære det er litt vanskelig å bite seg merke i før den er borte. Fredrikstads sønner Duo Kanels ”This is what I feel” bærer preg av et lunt og sommerpreget følelsesliv. Ives aktig musikkkollisjon. Lyddrodling kan en vel kalle det.Songs of Norwayer et alias for Volcano the Bear.Denne gangen I det mer elektriske hjørnet. Impro helt blottet for både kjekkaseri og pratsomhet. DJ Bra Nesegir er navnet som tas i bruk når Sindre Bjerga går solo. ”Trading guns for Ammo” er mer en lydeffekt enn en låt, men den funker greit som en slags siste smellbonbon før platen takker for seg. Kontakt sindrebjerga@hotmail.com hvis du har lyst på plata. Det er nok det sikreste.

- Andreas Meland

Angel cd (Bip-Hop)
 
Tyskeren Dirk Dresselhaus kaller seg vanligvis Schneider TM og lager veldreid og ustreng elektronisk pop. Ilpo Vaisainen utgjør sammen med Mika Vaino vanligvis den legendariske finske fritekno duoen Pan Sonic. Vanligvis. Så ville skjebnen ha det til at Schneider TM varmet opp for Pan Sonic på Europaturneen deres i 1999. Dirk og Ilpo fant tonen, og har siden den gang slått pjaltene sammen og gjort en konsert i året som Angel. Denne platen dokumenterer spillejobben de gjorde på Berlinklubben Fehrbelliner Höfe i 2000. Domumenterer er et godt ord; denne platen er så godt som uredigert. Rimelig kaotiske saker med andre ord. Dirk Dresselhaus droppet sine sedvanlige synther og dupeditter til fordel for en kvass og uvennelig elektrisk gitar. Ilpo Vaisainen trakterer som vanlig sin hjemmelagede synth og cd spillere. Denne platen viser med all tydelighet at 1+1 ikke nødvendigvis alltid blir 2. Dirk Dresselhaus (elektronisk pop) + Ilpo Vaisainen (tekno) er ikke lik elektronisk tekno pop.Vi har her snarere å gjøre med friform støymusikk. Det er tydelig at disse to karene bærer på små Merzbower i magene sine – og det plager meg egentlig litt. De mister litt seg selv i alt ståket. Som støy er dette en ganske midt på treet opplevelse. De to reagerer forsåvidt instinktivt og bra på hverandres utspill, og jeg skal ikke nekte for at det freser skikkelig godt i høytalerene innimellom. Allikevel; det er når Ilpo skyter inn sine sedvanlige rytmer oppe på Dirks skrapestøyende gitar dette virkelig sier pang. Synd da at det skjer så alt for sjelden på denne førtifem minutter lange cd’en.

- Andreas Meland

Hellfish and Producer- "Bastard Sons of Rave" (Planet Mu)

Det er vanskelig å orientere seg i den elektroniske musikken. Medienes ignoranse og vaklende initiativ fra distributører, i tillegg til et enormt antall utgivelser, krever stadig engasjement. Denne mangelen på informasjon skaper igjen ignoranse og fordommer. Hardcore-tekno er utvilsomt skadelidende under dette. Hardcorens mulige nydelige nyanser drepes i et system som sjelden bidrar med annet enn dårlig animerte omslag, omslag der dødninghoder bekles med gassmasker. Man sniffer i forflatningens overflate, og den overproduksjon man presenteres for blir det sannsynlige omen.
Det er på bakgrunn av dette jeg går til Hellfish og Producer. Her finnes, som tittelen antyder, klisjeene fra "the summer of love" i overflod. Det topper seg med to av den elektroniske musikkens jævligste fenomener- funkgitar-samples og human beatbox. Allikevel er albumet ganske deilig. Det er nemlig som om klisjeene eksisterer i kraft av sin rolle som klisjeer. De eksisterer på liksom. Hellfish og Producer slipper de råtne eggene med kjølig beregning. Det er som de spotter den eksperimentelle elektroniske musikkens mangel på testosteron og biceps, samtidig som de tidvis flørter med den tekniske utilnærmelighet og den ubetalelige idé. Arrogant stiller nemlig klisjeene seg i kontekst av nøyaktighet og unike tilnærminger til det harde. De viser det geniale for så å provosere med kitsch. I tillegg til dette skrur de tempoet langt utenfor det akseptable dansegulv. Den klassiske basstromme filtreres gjennom etterverdens filter, den sylskarpe breakbeat klipper seg vei inn og ut av det usannsynlige tempo. Med fare for ufint ego og fylleangst plasserer Hellfish og Producer seg i posisjon som mitt foretrukkede vorspielalbum.

Øivind Godal

Phonem- "Ieisu" (Morr Music)

I det hyggelige liv sprer man glede. Man støter ingen, man ler uavhengig av innhold og nikker tårevått dersom behov. Med taktisk forsiktighet bekrefter man sin egen evne til å eksistere, til stadig å forbedre et nettverk av sosial forsikring. Der det sosiale utleves for det sosiales skyld er varsomhet en dyd. Man støter ingen.
Så gjelder sjelden i den gode musikken. Den motstandsløse musikken oppnår allikevel mange venner. Dette vennskapets hule karakter er allikevel ikke vanskelig å bryte inn i.
Det meste av musikken er motstandsløs. Så ei i dette forum. Musikkpreferansens subjektive karakter er åpenbar. Der mange gråter av forferdelse kan vi tillate oss likegyldighet. Den gode elektroniske musikken kan ikke feires nok. Med denne bakgrunnen må man være streng. Elektronisk musikk er i hurtig utvikling. Resultatet av dette er at omrisset av de største talentene utkrystalliserer seg svært tydelig. Etterligninger bør dø. Der det ikke finnes motstand finnes det sjelden håp. Denne motstanden må ikke forbindes til definisjoner. Den må heller ikke forstås som noe hardt eller stygt noe. Motstanden er avstanden musikken evner å flytte den som lytter, uavhengig av hvordan dette skjer. Sentimentalitet, hvor enn så viktig denne måtte være en hormonell sommerdag, har et problem i denne påstanden. Hva skjer egentlig når alle amerikanske uavhengige filmskapere lager filmer der eksentriske mennesker utveksler finurligheter på den lokale kafe?
Phonem har i så måte laget et sjeldent motstandsløst album. Rytmestrukturene etteraper det meste av den stadig mer aksepterte del av ELEKTRONIKA TM. Der mange velger seg en AutechreAphexTwin velger Phonem seg alternativ 2 i vår tids katalog av tidsriktig musikk: BoardsofCanadaMatmosFunkstörung. Rytmene skraper seg av gårde i mer enn velkjent form. Over disse droner kvalmende bløte synther. Der det bløte i andre sammenhenger kan transformeres til sjokk, i kraft av sin bløte karakter, blir det hele i denne sammenhengen latterlig forsiktig. I tillegg er gode melodilinjer fraværende.

Øivind Godal

Req- "Sketchbook" (Warp)

Req kan vanskelig beskyldes for produsentsyke. Hans arrangementer er snarere blant de enklere. Teknoens tese om det hjemmelagde understrekes med stor innlevelse i det Reqs låter skrangler seg av gårde. Samplene står i ensomhet, og deres funksjon tildekkes aldri. Ideene presenteres nakne, og den nesten pinlige enkelhet gjør musikken sårbar. Denne sårbarheten kan imidlertid være en styrke.
Innledningsvis fremstår "Sketchbook" som et grusomt album. Det er lite som kjeder meg mer enn standardisert trip hop, og når denne i tillegg mangler finesse og detaljrikdom blir situasjonen henimot uholdbar. Samplet tabla gjør selvsagt lite for å forbedre situasjonen.
Begynnelsen på dette albumet er så vond at det tok lang tid før jeg maktet å passere spor 4. Det måtte en mindre konsentrert og mer sosial situasjon til for at så skulle skje. Den erfaring dette medførte var at siste halvdel av albumet er bedre enn første. Låtene blir mørkere, den klaustrofobiske forutsigbarheten forsvinner og klanglandskapene sprer seg over spektre den bedritne trip hop sjelden besøker. Noen av låtene er endog meget bra. Albumet står som kroneksempel på hvor mye lyders kvalitet og effekter kan bety. Enkelheten vedvarer nemlig, og den litt mutte tregheten som kjennetegner kafémusikk slipper aldri helt taket. Høydepunktet finnes, og det er ganske høyt.

Øivind Godal

Venetian Snares- "Higgins Ultra Low Track Glue Funk Hits 1972-2006" (Planet Mu)

Drum´n Bass er en genre der de interne nyanser ikke er nyanser. Sjelden opplever man så store avvik mellom det gode og det dårlige som i breakbeatens vold. For meg er det ingenting som skaper sterkere følelse av avmakt enn den gode drum´n bass. I et samfunn av musikalske klostre er det her jeg finner mitt munkevirke. Forholdet mitt til det disse artistene presterer tar religiøse vendinger. Jeg aner ikke hvordan de gjør det de gjør, hvordan de utretter sine mirakler, og det er dette som danner grunnlaget for min tro.
Canadiske Aron Funk, Venetian Snares, er det fineste eksempelet på den makt disse menneskene besitter. Med et ekstremt øre for detaljer, og en vanvittig variasjon i kraft av dette, driver han frem den mest intense og fengende musikken jeg noensinne har maktet å oppdrive. Venetian Snares beveger seg på atskillige nivåer. Disse nivåene flyter inn og ut av samsvar med hverandre. På denne måten varieres progresjonen ved å dra og slippe, musikken beveger seg fra pop til smerte. I tillegg til svært nøyaktige rytmer og arrangementer fra det gode helvete, har Snares evnen til mette lydbildet inntil det tvilsomme. Resultatet av dette er aldri frustrasjon, det skaper potensiale for stadig søken etter nye dimensjoner. De enkelte bestanddeler, i den grad man makter eller ønsker å skille disse ut, danner egne liv uavhengige men avhengige av den røde trå.
I tillegg til dette handler Venetian Snares forse mye om det harde og mørke. Kan musikk noensinne bli hard nok? Mørk nok? Neppe. Det handler snarere om at det harde må behandles med kunnskap, innlevelse og teknikk, med evne til å strukturere det harde inn i forståelige rammer. Det er her den konseptuelle innfallsvinkel til det harde svikter. Hardt har, for meg, liten verdi som sådanne. Jeg foreterekker snarere at det stilles overfor og i tradisjoner. Venetian Snares makter dette. I motsetning til andre som arbeider med harde breakbeats beholder han klare referanser til drum´n bassens lydbilder. Underet han utfører er å bruke dette i en total avfeielse av tilbøyeligheter til å plassere vekten på hæl fremfor tær.
Mine møter med Venetian Snares utgivelser har flyttet min oppfatning av musikk. Svært mye vil i tiden som kommer betraktes gjennom Snares sinnsyke verden. Svært mye blir meningsløst og overflødig med dette som mal. Jeg tvinges til å stille spørsmålstegn ved artisters rett til eksistens i mitt stereoanlegg. Musikkhyllene mine må omsorteres. Omsortering er kjedelig. Dette er harde men nødvendige kår. Vår tid byr nemlig på svært få religiøse opplevelser.

Øivind Godal

Sote- "Electric Deaf" (Warp)

Sote presenterer på singelen `Electric Deaf´ to fine later. Det er breaks, det er melodilinjer, det er helt greit. Det spesielle med utgivelsen, det som muligens skiller den ut, er at Sote spiser sine produksjoner. Han lar kompresseringen arrangere real bryting mellom de forskjellige nivåer av lyd. Dermed må den skjøre melodilinje virkelig bruke list for å markere sitt domene. Det som derigjennom går opp for oss er allikevel at dens ynde ikke nødvendigvis presenteres best i det den er på topp. Når melodilinjen kues av bassen og trommene blir dens hjelpesløshet vakker, vår støtte til dens kamp blir mest intens. Vi behøver våre undertrykte, vi må kanalisere vår medlidenhet. Hvorfor skulle vi ellers holde kjæledyr?
Et annet interessant aspekt ved Sote er det faktum at platen slippes på Warp. Den slippes uten coverdesign, produksjonskvaliteten er (i lys av muligens tvilsomme idealer) under pari og profileringen av utgivelsen sannsynligvis henimot ikke-eksisterende. Jeg fikk en gang førstehåndserfaring med Warps promoteringsstrategi. De rangerer artistene i forskjellige kategorier, der kun de mest på forhånd kjente artistene tilbys promoteringsopplegg og plikter. Dette får den underlige konsekvens at intervjutilgangen blir lettere til Warps større artister enn til dem som er "mindre". Sote, med sin lille udesignede singel er åpenbart ikke i kategori A, og man kan med rette kritisere Warp for denne meningsløse praksis. Samtidig vil jeg hevde, med resignasjon i bakhodet, at det er bedre å gi ut musikk enn å ikke gjøre det. I Sotes tilfelle handler lite om kvalitet versus de største artistene. Mye handler om spiselighet. Mer handler om hype.
Det vil være mitt tips at Warp er et av de elektroniske selskapene som mottar flest demos. I forlengelsen av dette kan man anta at Warp er det elektroniske selskapet som mottar flest gode demos. Dermed er jeg av den oppfatning at de coverløse og uprofilerte lavbudsjetts-singlene makter å gi oss innsikt der vi ellers hadde passert. Derfor er dette en god ting, tror jeg…

Øivind Godal

Autechre- "Gantz_Graf (Warp)

Og dermed gikk startskuddet for mitt metningspunkt i forhold til Autechres stadig mer interne prosjekt. Autechre gir denne gangen ut en ep inneholdende tre spor og en dvd. Dvden inneholder tre musikkvideoer, men da jeg enda ikke har innredet multimedierommet mitt vites ei heller mer om disse.
Cd-teknologien har jeg derimot grepet for lengst, og musikken er skuffende. Autechres kompromissløse prosjekt er i ferd med å rote seg vekk fra livsstil og inn i en uforståelig verden der de uvanlige strukturer stadig blir mer uvanlige. Man kan tenke seg at Autechre på det nåværende tidspunkt kunne hatt sunne opplevelser dersom de ved neste forsøk gjorde produksjoner uten de visuelle brukersnitt. Kompleksiteten dreper nemlig popen, og man sitter i hovedsak igjen med en følelse av at ideene om den ukurante struktur avtegner seg som intet annet enn ideer. Med nesten akademisk tilnærming til utfordringene forsvinner romantikken. Den erstattes med beregning og noe ufrivillig statisk. Rytmene lever for seg selv, de er ikke sosiale. I forlengelsen av dette er de ei heller imponerende. Dette er synd. Jeg etterlyser humør, jeg etterlyser oksygen.

Øivind Thesen Godal

Kim Hiorthøy- `Melke´ (Smalltown Supersound)

`Melke´ oppsummerer den delen av Hiorthøys produksjon som ikke finnes på hans to andre album. Dette inkluderer blant annet låtene fra to vinyl-singler, i sin tid sluppet i begrenset opplag, i tillegg til diverse remikser og låter fra samleplater. Hiorthøy og hans eventuelle kumpaner kommer alle sine kritikere i forskudd i det de kaller albumet ´Melke`. Hvem som er kyrne er vanskelig å si, men det hevdes at melkespreng kan være svært ubehagelige greier. Ingen tittel bør kunne rettferdiggjøre en utgivelse, men denne utgivelsen behøver da heller ingen rettferdiggjørelse. Det er en god utgivelse.

Det vinylet Hiorthøy tidligere har sluppet har kun nådd et begrenset publikum, og det står for meg høyst usikkert om begrensede opplag i det hele tatt har en funksjon i musikken. For meg handler begrensede opplag om frimerker og veteranbiler, ikke musikk. Det er dessuten deilig å få disse låtene på CD. Jeg tror det har noe med tallene som tikker i displayet å gjøre. Det finnes noe beroligende med dette.

Å samle remikser er ei heller dumt, remiksing som teknikk og ramme er av svært interessant karakter, men da min interesse primært knytter seg til remiksene, og ikke så mye artistene som remikses, er det fint at dette samles.

Hiorthøys musikk er umiskjennelig. Han har med fulle funnet sitt rom. I dette rommet lages det te-tekno. Det handler ikke om pose-te i små kopper, det handler om løsvekt i store. Mine følelser går i retning søndags ettermiddager og duften av mango med kanel og eple, sånn cirka. Det finnes en hel lounge-generasjon som forsøker å komme seg inn i dette te-rommet, men det er bare Hiorthøy som klarer det. Mitt forbehold i forhold til denne vinklingen må være faren for at jeg lar meg lure av plateselskapets adresse, Grünerløkka, i det jeg biter på te-retorikken, men det finnes unektelig mye myke verdier og lite brennevin i Hiorthøys musikk. I tillegg til at dette faktum er Hiorthøys store nisje, er det også en viss fare i dette. Det finnes øyeblikk da te blir kvalmt, øyeblikk der energien må reflektere desperasjon og jakt. Hiorthøy er ikke helt der, selv om et meget frekt italo-piano i Jaga Jazzist-remiksen kan brukes for å mobilisere en fotballsuppoerters evige mangel på tilfredsstillelse. Hiorthøy viser i små drypp at det bor noe utenfor alt koset. Hans videre karriere som elektronika musiker avhenger av at disse sidene eksponeres ytterligere.

av Øyvind Godal

Nobukazu Takemura- ´Hoshi No Koe´ (Thrill Jockey)

Det finnes lite galt med Takemuras utgivelse. Det har en rekke ingredienser som kan interessere i time etter time, den har variasjon, den har melodier, den har det meste. Allikevel lider jeg i det jeg lytter til dette albumet. Det er for meg vanskelig å si hvorfor. Enkelte utgivelser har simpelthen denne effekten på meg. Uten å vite hvorfor opplever jeg dem som stygge. Jeg foretrekker dance fremfor U2.

Når dette aspektet slår inn i mitt forhold til en utgivelse vil alle andre momenter forbli uten betydning. Jeg må tvinge meg selv for i tillegg å nevne at ´Hoshi No Koe´ sprer seg over et vidt spekter og at forflatning er konsekvensen av dette.

av Øyvind Godal

Martin Horntveth- ´Fast Motion´ (Smalltown Supersound)

Horntveth gjør her en Squarepusher eventuelt Aphex Twin. Normalt vil jeg stille meg svært skeptisk til alle dem som forsøker seg på dette, men denne gangen arter det hele seg litt annerledes. Horntveth gjør nemlig en meget god sådanne, rytmene er gode og harde, breiksene sitter i landet der de stadig overrasker. I tillegg akkompagneres dette tidvis av meget oppløftende melodilinjer, melodilinjer som både reiser kropp og nakkehår. Han er i mål.

Muligens viktigere enn dette er det allikevel at Horntveth er norsk. En av den internasjonale elektronikas mest markante retninger har i voldsom grad blitt ignorert i Norge. Man kan muligens hevde at dette er en god ting, at det norske taler et annet språk, et særegent språk. Allikevel er fett fett og trist trist, og Horntveth er utvilsomt ganske fett. Han angriper veien til stjernene mer enn veien inn i kunstens statlige finansieringsgrunnlag, og han befinner seg nærmere den røde løperen enn de fleste andre her oppe (forutsatt at man ser vekk fra marginale skiidretter og cello selvsagt). Han tenderer til og med i retning av å tilføre denne stjerneveien noe kvalitativt nytt, og det vil stadig være min påstand at det er tyngre å tilføre det nye innenfor et område der "alle" befinner seg, enn det er å være innovativ i det man dokumenterer knirking i vernede sjøhus. Horntveth er i lys av dette et friskt pust, men allikevel med en ånde som virker kjent. En god ånde. En ånde man vil kysse.

av Øyvind Godal

Nanoloop:
Diverse- `Nanoloop 1.0´ (Disco-Bruit)
6955- ´Zatsuon´ (distr. Disco Bruit)

Nanoloop er en sequencer og synth laget for Gameboy. Programmet føyer seg dermed inn i rekken av nye produkter som stiller spørsmålstegn ved tradisjonell elektronisk musikkskapen. Ved hjelp av en Gameboy og Nanoloop kan man lage musikk hvor som helst og med svært små økonomiske investeringer. Demokatiseringsklisjéene lurer med full tyngde.

Jeg har aldri brukt Nanoloop, og jeg vet ingenting om hvilke lyder og funksjoner programmet inneholder, men forventningene mine i forkant av mitt møte med de nevnte utgivelser ble langt fra innfridd.

Håpet mitt var at den menneskelige faktor skulle være av minimal art i musikken. Jeg ønsket låter som skulle forfekte en mekanisk naivisme, jeg ønsket et Gameboy-soundtrack.

Nanoloop-samleren er full av juks. De aller fleste har brukt eksterne effekter, redigering på computer eller andre former for ekstern lydprosessering. Man skal aldri være for streng med konseptuelle rammer, slike rammer har ødelagt mer enn de har gagnet, men akkurat i dette tilfellet mener jeg det er synd. Det at samleren bruker Nanoloop som utgangspunkt, med påfølgende knallhard profilering gjennom dette, bør sette en viss standard. Å arbeide i forhold til gitte begrensinger kan være en døråpner. I en situasjon der alle har like rammer er det bare kreativiteten som står igjen som skillende. Da dette ikke følges blir interessen knyttet til det tematiske mindre, og musikken må dermed oppleves på lik linje med annen musikk. Nanoloopen reduseres til lydkilde.

Sporene på ´Nanoloop 1.0´ er av meget variabel kvalitet, med høydepunkter fra Dat Politics og Felix Kubin, men vissheten om juks reduserer gleden noe.

6955 jukser langt mindre. Alle sporene, bortsett fra ett, er i sin helhet laget på Nanoloop. Nanoloop fremstår her som en helt grei lydkilde, og det er mulig jeg kan merke at sequenceren er enkel (hva vet jeg?). Det som skuffer litt er lydenes farger. Jeg hadde håpet at det skulle handle om primærfarger, jeg føler i grunnen at Gameboy befinner seg i primærfargenes univers (men dette var kanskje før Gameboy Color…?), men de lydene som reflekteres på samleren og hos 6955 ligger mer i landskapet grått og svart og hvitt og brunt. Dette er litt dumt, men i de øyeblikk jeg makter å løsrive meg fra denne voldsomme skuffelsen merker jeg at grått og slikt også har sin funksjon. Enkelte av låtene hos 6955 er nemlig gode, mørke og harde.

av Øyvind Godal

Joseph Nothing- ´Dummy Variations` (Planet Mu)

Joseph Nothing strekker seg på dette albumet i mange retninger. Han beveger seg fra hip hop konvensjoner til breiks til den klassiske naivisme og videre. Sjelden hører jeg et album som integrerer så vide spekter som det Nothing her gjør.

Dette gjelder også for låtenes indre organisering. Usannsynlige lydkilder sammenstilles, og det usannsynlige integreres på en herlig måte. Rautende kuer og andre stemmer møter analog herlighet og trekkspill. Galskapen er egentlig total, men denne galskapen baserer seg ikke på sin egenverdi. Dette er nemlig stor pop. Melodiene sitter i store trekk som et skudd og lydbildenes detaljrikdom skaper i tillegg til dette et uhyre sterkt album.

Nothing er åpenbart ikke redd for mye, og han reflekterer en meget særegen og personlig smak på dette albumet. Hva mer kan man be om? Det er nettopp dette som bør være målsetningen. Musikkverden bør bestå av mennesker på hver sin pidestall som står og spyr sitt ego ut over dem som fortsatt går på bakken, eller mot dem som sitter på de andre pidestallene for den sakens skyld. Så kan man bevege seg fra pidestall til pidestall og vurdere om man liker egoet eller ikke. Det svake ego har sviktende funksjoner i den elektroniske musikken. Joseph Nothing er et tydelig ego, et ego jeg liker veldig godt.

Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm singing and a 1,2,3,4. (Mego)

Jim O'Rourke er en mann jeg setter min lit til. Allikevel blir jeg sur hver gang noen kaller ham et geni, og det hender ganske ofte. Rett før jul slapp han to vidt forskjellige plater samtidig. Insignificance - en rockeplate med noget attåt på Domino, og I'm happy... på østerikske Mego. Det virker som om journalister tyr til g- ordet vær gang det kommer over en allsidig og hardtarbeidene mann i en ellers ensporet musikkbransje. For det er det som kjennetegner O'Rourke, nemlig hans allsidighet og en ustoppelige arbeidslyst. Hans plater er alltid en fortsettelse forlengelse av noe han har gjort tidligere, og ikke i den grad musikalske kvantesprang som enkelte journalister hardnekket hevder.

Hans nye plate I'm Happy, and I'm singing and a 1,2,3,4 er hans første solo electronicaplate, og også hans første for Mego. Tittelen henspiller på de tre svært forskjellige stykkene på platen. Her ligger et poeng; platen er ikke bygd opp som en tradisjonell electronica plate. Her er ikke et overbyggende konsept, ei heller er det snakk om en samling låter. Platen virker mer som en løst sammensatt plate av O'Rourkes eskapader med Powerbooken. En slags "the electronic works of..."
Platen åpnes med I'm happy, som er et stykke der O'Rourkes fascinasjon for minimalisme ala Stev Reich spilles ut med åpne kort. Et luftig og deilig stykke musikk, med faseforsyvninger og hele sulamitten. Et deilig øyeblikk er når bassen kommer inn halveis i stykket og forsterker den hypnotiske følelsen.

and I'm singing er andre stykke ut. Her stifter vi bekjentskap med den delen av O'Rourke som har sine røtter i collage og tapemusikk. Konkretlyd opptak, folk aktige gitarer og elektronikk gnir seg mot hverandre. Temaer blir presentert før det hele stadig sklir over i noe nytt. Alt formidlet med en ro og varme man sjelden finner i noen type musikk.
Platen avsluttes med stykket a 1,2,3,4 der et ultrakort strykekvartettsample strekkes, ringmoduleres og skyller dvalende mot høytalerene i rundt 20 minutter. Seigt og organisk, men også ganske statisk. Dette stykket var jeg ganske i tvil om ved første gangene jeg spilte gjennom platen. Er det rett og slett litt kjedelig? Drar han det hele kanskje litt for langt? Ærlig talt skifter jeg faktisk mening vær gang jeg hører platen. Jeg tror jeg faller vel ned på at det er vakkert, men litt kjedelig. I'm happy, and I'm singing and a 1,2,3,4 fungerer glimrende som en innføring til popavantgardisten O'Rourkes elektroniske side, men den er for løst sammensatt til å bli en klassiker i electronica sjangeren. Når det er sagt så må jeg inrømme at den allikevel spiller seg varm i cd spilleren min nesten hver eneste dag.

av Andreas Meland

Pierre Bastien - Mecanoid (Rephlex)

Deilig snurrige sak dette! Denne cd'en vil høyst sannsynlig føre til et slags gjennombrudd for franskmannen Pierre Bastien, og om ikke vil den uansett bringe han til et nytt publikum. Man kan iallefall håpe. Det er Aphex Twin aka Richard D. James som sjenker verden denne utgivelsen gjennom sin Rephlex label. Bare det burde være nok til at folk fatter interesse.
Det er det akkustiske som står i fokus hos Pierre Bastien. Platen består av 10 låter med palindromtittler som SORE EROS, GNU LUNG o.s.v. Bastiens største særegenehet er hans rytmeseksjon som består av mekaniske instrumenter han selv har bygget av, ja nettopp; meccano (det gutter lekte med før Lego-konsernet gav oss Technics). Oppå dette mikser han inn ikke så rent få etniske intrumenter, platespillerlooper, og sitt eget habilt lyriske trompetspill. Resultatet er varm, organisk, smilende og repetitiv musikk.

Jeg hadde gleden av å se Pierre Bastien live under Performer-festivalen i Oslo i fjor. Han reddet dagen min dengang, kanskje spesielt fordi det visuelle uttrykke hans var så annerledes. I en stim av laptopkonserter hadde han tatt seg bryet med å drasse alle sine instrumenter fra Frankrike, - både selvlagde og mer tradisjonelle. Det sjarmerte meg, selv om konserten kanskje var litt fromløs og lang. Redde dagen min kommer mest sannsynlig ikke Mecanoid til å gjøre. Desverre er det også her fordi formen ikke er stram nok. Når i tillegg den sterke visuelle siden mangler, er det egentlig litt trist. Hva med en DVD neste gang?

Sjarm har Mecanoid uansett, og sjarmerende musikk finnes det alltid bruk for.

av Andreas Meland

Alexander Rishaug- "Panorama" (Smalltown Supersound)

Noen anmeldelser er meningsløse. Denne anmeldelsen er meningsløs. Det finnes nemlig et hav mellom Rishaugs utgivelse og den musikken jeg normalt vil lytte til. Utgivelsen fremstår heller ikke som døråpner, noe pirrende som frister meg inn i dypere interesse for det Rishaug lager. Jeg føler jeg har hørt denne typen musikk før. Ikke dårligere, ei heller bedre, jeg har simpelthen hørt den før. Evnen min til å se de nyansene man må se for at det hele skal være meningsfullt finnes ikke. Jeg hører at det handler om klikk (eller var det clicks?), det er minimalt og det er ganske sterilt. Tror jeg.

Tidligere har jeg nok tenkt at det hele bare er en svindel, en konspirasjon der alle innenfor deler en hemmelighet, de bærer alle på hemmeligheten om at det hele bare er en spøk. Dette tror jeg ikke lenger. Jeg tror at det finnes et vakkert univers der inne et sted. Jeg tror det er med Rishaug som med lutefisken, et merkelig fenomen for dem som står utenfor, en årsak til lutefisklag for resten. For meg havner utgivelsen i en stadig voksende bunke av musikk jeg kjøper men sjelden lytter til. Det er overrepresentasjon av norske artister i denne bunken.

av Øyvind Godal

Alexander Rishaug har vært aktiv i den norske impro/elektronika miljøet lenge, både som soloartist, improvisatør, remixer og medlem av trioen Arm. Først nå, i februar 2002 har han funnet det for godt å risse inn lydene han frembringer på en cdplate. "Panorama" heter den, og den hyperaktive osloetiketten Smalltown Supersound har gitt den ut.

Alexander lar det ikke bare drøye med å gi ut plate, han går veldig sakte og forsiktig tilverks også på "Panorama". Den starter skeivt, varmt, organisk og vennlig. Utover i platen sklir den inn i mer ekspermenterende og fragmentariske spor. De første gangene jeg hørte gjennom hele platen irriterte det meg litt.
Jeg syntes de siste sporene ble litt rotete og ufokuserte iforhold til resten av platen, som er ekstremt enkle, klare og fokuserte. Ja, rett og slett veldig innbydene. Nå, en del gjennomhøringer senere plager det meg overhodet ikke.

Alexander har bakgrunn fra Kunstakademiet i Trondheim, et kunstakademi som har vært lærested for så vidt forskjellige artister som Deathprod, Ronnie Sundin og Andreas Berthling. Felles for dem alle er at de inkluderer "umusikalske" lyder i en musikalsk sammenheng.

"Panorama" en en lek i området mellom slike motsetninger. Digitalfeil/musikk, melodi/lydlandskap, instrumenter/effetkter. Her ligger det en stor stykre ved platen. Aleksander Rishaug har hatt mot nok til å stole på de enkle og skjøre ideene.

Samtidig er detaljrikdommen i lydbildene veldig stor. -Hver gang jeg hører gjennom platen legger jeg merke til nye ting.

Aleksander maler aldri med bred pensel på "Panorama". Rommet platen beveger seg i er ikke stort, men heller lite og kompakt. Til gjengjeld utnytter Aleksander det til ekstremene. Kanskje litt i drøyeste laget blir det på låten klk.b der bare små mikroskopiske tørre pip leker seg i høytalerene i godt over 5 minutt. Det sporet ødelegger nesten flyten i platen, men bare nesten...
Jevnt over er Panorama en veldig spennende og balansert musikalsk og sonisk opplevelse. Her er det både saltmat og søtmat nok til alle.

oioio, jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.

av Andreas Meland

Beefcake- "Drei" (TBC Records)

Tyske Beefcake driver en kjent sport. Denne sporten heter ´I want to make music like Aphex Twin and Autechre and those guys´, eller var det kanskje heller ´Ich wolle machen musik an…an´…uansett. Det er kanskje noe uvanlig at tyske musikere velger denne linjen, men med Funkstörung i spissen er det vel kanskje vanligere enn tekno-klisjéer skulle tilsi. Beefcakes debut er i grove trekk en ganske blek utgivelse der tidvis nøyaktige lydbilder vanskelig kan veie opp for etterligning og forflatning.

Allikevel finnes det trekk ved dette albumet som i mine ører legger det det lille hakket over den uendelige midten. Utrolig nok består denne forsen i cinematiske strings og melankolsk piano. Der artister som Funkstörung og Autechre ofte vil kontrastere de intense rytmer med lignende virkemidler, flytter Beefcake de kontrasterende harmonier sjokkerende langt frem i lydbildet. Uten skam drar det til med synthstrykere og synthpiano. Det er denne skamløsheten jeg liker. Musikken heller tidvis mot opplysningsvideoer og seanser der man holder hverandre i hendene, men vi trenger vel alle en hånd å holde i?

av Øyvind Godal

The Rip-Off Artist- "Brain Slad Surgery" (Airsick)

Bak navnet The Rip-Off Artist finner vi amerikanske Matt Haines. Han har åpenbart tatt sitt navn etter det han bedriver. Hans debutalbum er nemlig spekket med svært omhyggelig valgte og redigerte samples. Til sammen utgjør disse samplene svært drivende musikk- ikke helt ulikt det man gjerne forbinder med andre amerikanske artister som KID606 og Blectum from Blechdom. Samplene suser av gårde med den fart man etter hvert forventer fra "over there". Alt er større i det forjettede land, og om ikke lenge er de også raskest. Det som kjennetegner disse artistene er mange hurtige kostymeskifter på svært kort tid. At det går så fort er både fint og dumt. Det er fint fordi jeg liker at det går fort, slik at musikken på en måte kan forsøke å dra meg ut av den gjørmen jeg befinner meg i, det er dumt fordi jeg svært ofte ikke nyter å bli dratt opp på denne måten. Lydbildets sammensatthet gjør det ofte vanskelig å se strukturene. Angsten traff dem midt i ansiktet, de stakkars bøndene som for første gang skulle ta tog til byen. Det var nemlig så mange trær å se. Etter generasjoner med klare oppfatninger om at bjørken i bakken fortsatt var bjørken i bakken ble deres illusjoner brutt i møte med en fryktelig mengde av bjørkens brødre. Det moderne prosjektet ødela egentlig her den gode stemningen, og det er egentlig litt det The Rip-Off Artist driver med. Stemningene uteblir, utfordringene blir passe utfordrende og jeg velger å plassere albumet sånn omtrent på midten.

av Øyvind Godal